Et system for forvaltning av felles ressurser; Introduksjon til ‘the Commons’

 

‘The Commons’ -Fellesskapets Allmenninger’, er, i videste forstand, et system for forvaltning av felles ressurser 

David Bollier definerer ‘the Commons’ som: ‘Et sosialt system for langsiktig forvaltning av ressurser som sikrer felles verdier og identitet.’

Denne identiteten (‘community identity’) kan være basert på geografi, som i et lokal-samfunn/region, men også innebefatte interesse-fellesskap som kan være alt fra lokale til globale [sistnevnte oftest digitale] nettverk på ulike geografiske nivå). Punktene nedenfor summerer opp sentrale karakteristika.

1. ‘The Commons’ kan oversettes med «Fellesskapets’ Allmenninger»; luft, vann, land, kunnskaps-og digitale allmenninger, urbane og helse-allmenninger, osv.
2. Opprinnelig stammer ‘Commons’ -begrepet fra middelalderen: hvordan lokalsamfunn brukte og forvaltet land og ressurser som allmenninger,- for felles bruk og utnyttelse.
3. Allmenninger gir ikke mening om de står alene: ‘No Commons without Commoning’: Commoning’ betegner rett og slett bruk av allmenningen. Commons kan dermed beskrives som et ‘bruker-felleskap’ for fysiske og digitale allmenninger, med delte ressurser og egne regler/normer for bruk av allmenningen(e). Commons representerer synergien av ressurser, bruker-samfunn og regler for felles styring og forvalting av allmenningen(e).
4. Det er ingen faste regler for hva som kan være en allmenning: En allmenning oppstår når en gruppe eller et lokalsamfunn bestemmer seg for å skape eller utvikle ressurser i felleskap.
5. Likesom bønder er avhengige av vanning, og åkre, er digitale samfunn avhengige av nettverks-infrastruktur og digitale enheter for tilgang og samhandling. Pga. eierskap, kontroll og økonomi, er imidlertid mange utestengt fra denne samhandlingen.
6. Digitale allmenninger kjemper mot privatisering av informasjon og kunnskap. Co-operative former trengs for å komplementere proprietære plattformer som Facebook, Uber, Airbnb og Mechanical Turk. Disse såkalte ‘delings-økonomi’-selskapene privatiser og kommersialiserer fruktene av sosialt samarbeid.
7. Et hovedprinsipp for kunnskaps-allmenninger er oppgivelse av tradisjonell copyright; Eksempelvis kan en lisens bety at: Ingen tillatelse kreves. Videre: Ingen lisens trengs for å studere, bruke, endre og videreformidle et forbedret arbeid- med den eneste betingelsen at alt fremtidig arbeid som bygger på det opprinnelige, forblir i kunnskaps- allmenningen- tilgjengelig for alle.
8. Verktøy for digital design (computer-aided design tools-CAD) koder fysiske objekter som informasjon, noe som muliggjør at design og ‘produksjons-oppskrift’ fritt kan deles over nettet,-en praksis kalt ‘open source hardware’. Dette gir igjen mulighet for visjonen ‘Skap Globalt, Produser Lokalt’: Global design kan nå bli omformet til lokal produksjon i fjerne områder. Patent, frakt og energi-kostnader reduseres og bruk av nært tilgjengelige materialer styrker den lokale økonomien.

Begrepet har levd i skyggen på grunn av den konvensjonelle økonomiens begrensede antagelser, med fokus på individ fremfor det kollektive. Markedsperspektivet viser også liten interesse for ‘eksternaliteter’ (forurensing, sosiale forstyrrelser, kostnader båret av fremtidige generasjoner), og den ser bort fra ‘utenforliggende’ variabler som moral og sosiale normer.  

[David Bollier (2002): Reclaiming the Commons, egen oversettelse]

Bakgrunn;  Allmenningenes (‘the Commons’) tilbakekomst

« Fellesgoder og allmenninger er blitt populære begreper i Europa. Studier av felles forvaltning avkler myten om at privatiseringen gir mest effektiv bruk av ressurser. Samtidig sår begrepene også tvil om statens rolle, på godt og vondt.

EFFEKTIVE ALLMENNINGER

April 1985, Annapolis, USA. Akademikere fra hele verden er samlet på en konferanse… for å presentere sin forskning om the commons, allmenningene. Termen refererer på denne tiden som oftest bare til en gammel historie om hvordan beiteområder forvaltet i fellesskap ble forvandlet til inngjerdede privateiendommer ved inngangen til den industrielle æra.  [‘Den første Inngjerdingen’]

..Forskerne i Annapolis plukker opp tråden fra denne historien og viser at det fortsatt finnes steder i verden der land, fiske og skog blir forvaltet som allmenninger, det vil si felles ressurser som samfunnene forvalter i fellesskap.

..I 1990 sammenfattet økonomen Elinor Ostrom hovedfunnene i forskningen (..) Hun framhever spesielt de institusjonelle vilkårene som gjør det mulig å etablere varige allmennings-systemer. Hun viser at en allmenning ikke kan eksistere over tid uten regler for bruken, og understreker at disse reglene kan lages og håndheves av fellesskapene uten statlig makt (..) For dette arbeidet ble Ostrom i 2009 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap i Alfred Nobels minne («Nobelprisen i økonomi»).

DEN ANDRE INNGJERDINGEN

I Italia oppsto det en ny politisk interesse for fellesgoder etter at en kommisjon som Romano Prodis regjering hadde oppnevnt leverte sin rapport i 2008. Kommisjonen ble ledet av juristen Stefano Rodotà og foreslo å definere fellesgoder som «det som er nødvendig for å utøve grunnleggende rettigheter og for fri personlig utvikling».

Rapporten understreket at statusen til de som har rett på disse godene – om «eierne» er offentlige eller private juridiske personer – ikke har noe å si. Kommisjonen insisterer derimot på at ressursene må forvaltes med utgangspunkt i at de skal legge til rette for å utøve en rettighet.

Å definere vann som et «fellesgode» betyr dermed at uansett hvem som organiserer vann-forsyningen, må de sørge for at alle får adgang til rent drikkevann i tilstrekkelige mengder.

I kjølvannet av Rodotà-kommisjonen har flere sosiale og politiske bevegelser i Italia brukt begrepet fellesgode for å kritisere en privat sektor og en nyliberal stat som ikke klarer å tilfredsstille grunnleggende kollektive behov.

I en folkeavstemning i juni 2011 stemte 25 millioner italienere (95,3 prosent av stemmene) mot privatisering av lokal offentlig vannforsyning.

Gjenoppdagelsen av allmenningene begrenser seg ikke til naturressurser. 1983 la den unge informatikeren Richard Stallman ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) ut en oppfordring på en diskusjonsgruppe på Usenet hvor han foreslo å utvikle et operativsystem til fri bruk. Slik oppsto bevegelsen for fri programvare som en reaksjon mot en programvare-industri hvor dataprogrammer ble gjort til vanlige varer underlagt opphavsrett og restriktive bruksvilkår.

Bevegelsen vil ikke at datakode skal ses som en privat aktørs eksklusive eiendom, men snarere som en fritt tilgjengelig ressurs som alle kan bidra til å utvikle. Mange digitale allmenninger har plukket opp disse prinsippene om åpenhet og deling, og bruker dem til å lage leksikon (Wikipedia) og databaser (…) De ulike allmenningsforkjemperne retter alle samme kritikk mot eksklusiv privateiendom.

(..) Digitale allmenninger skal motvirke privatisering av informasjon og kunnskap, en privatisering som har blitt så omfattende at flere jurister snakker om en «andre inngjerding.»

 VERKEN OFFENTLIG ELLER PRIVAT

Almenningene er slik sett en spydspiss i hjertet av nyliberalismens sentrale institusjoner. De angriper troen på at mer privat eierskap vil gi større økonomisk effektivitet. Arbeidene til Ostrom har avkreftet denne hypotesen, samtidig som stadig flere felles forvaltede ressurser motsier den i praksis.

Når det dreier som om fysiske ressurser bygger allmenningene ofte på ulike typer kollektivt eierskap, for eksempel kooperativer. Digitale allmenninger er beskyttet av spesifikke lisenser som forhindrer de klassiske formene for opphavsrett og åpner for fri bruk av kollektive kreasjoner (..)

Almenningsforkjemperne utfordrer privat eierskap, men de kritiserer også statens salg av offentlig eiendom og liberaliseringer. Gir offentlig eierskap virkelig større garantier enn privat eierskap, når staten fritt kan selge unna ressurser for å få balanse i regnskapet? Er offentlig eierskap da ikke annet enn en overføring av privat eiendom til en aktør som ikke nødvendigvis handler i allmennhetens interesse?

(..) Allmenningene inviterer til å revurdere forbindelsen mellom markedssfæren, statens oppgaver og det som kan overlates til fellesskapets frie selvorganisering.»