Community Wealth Building (CWB) – En vei til Økonomisk Demokrati

Globaliseringen skulle bringe velstand for alle. Isteden trekkes verdier ut av lokalsamfunn og fratar disse kontroll over egen utvikling. Skal vi gjenvinne denne kontrollen, trenger vi økonomisk demokrati som er lokalt forankret og med spredning av økonomisk makt. Først da vil vi få reelt demokrati OG redusert ulikhet.

Dette impliserer (re-)lokalisering av økonomien hvor sirkulærøkonomi, kommuner og kooperativer kan virke sammen, inspirert av erfaringene i USA og England med ‘Community Wealth Building-modellen’.

 

Økonomisk Demokrati

«Samfunnet har for lenge siden demokratisert det politiske styresettet, men vi har aldri demokratisert økonomien»

(Kelly og Howard 2019, se ref. lenger ned).

Allerede så langt tilbake som i 1848, argumenterte den engelske filosofen John Stuart Mill for at en mer demokratisk økonomi skulle bli ansett som et betingelse for et mer robust demokratisk samfunn. Å behandle økonomien som et separat teknokratisk domene hvor sentrale verdier for et demokratisk samfunn ikke gjelder, er ikke lenger godt nok:

«Tvert imot, å ta demokratiet på alvor involverer forberedelser til å utvide demokratiet til dypt inn i det økonomiske liv- inkludert inn til eierskap av selskaper.»  

Joe Guinan and Martin O’Neill (2020:47): The Case for Community Wealth Building]

Se dette i sammenheng med vår schizofrene tilnærming til person og forretningsmoral, illustrert av Joel Bakan:

«Få forretningsfolk vil være uenig i at beslutninger primært må baseres på å tjene selskapets og dets eieres interesser. Som [en] tidligere sjef for selskapet Goodyear Tire.. sa : ‘Hvis du virkelig gjorde hva som passet dine personlige tanker og personlige prioriteter, ville du ha handlet annerledes, men som sjef, kan du ikke gjøre det’»

[Bakan, Joel, 2004:51: The Corporation: The pathological pursuit of profit and power]

Kelly og Howard mener vi må bryte med dagens eierskapsdesign hvor selskaper er «kortsiktige, krever uendelig vekst, måler suksess ved profitt og aksjekurs, eksternaliserer kostnader til miljøet og er altfor ofte amoralske i beslutningstaking». De mener også at miljøbevegelsen har fokusert for mye på teknologier, og neglisjert det mer grunnleggende spørsmålet om eierskaps-design som driver bedriftens beslutninger – og om hvilke eierskapsdesign som støtter etiske, bærekraftige beslutninger.

Kelly og Howard ga i 2019 ut boken ‘The Making of a Democratic Economy. Building Prosperity for the Many, Not Just the Few’. Et av deres prinsipper for en demokratisk økonomi er å bygge og holde på lokal velstand gjennom lokalt forankret eierskap. De peker på forskjellen mellom investor-sentrerte og demokratisk eide foretak. I det første blir bedrifter sett på som objekter; «det er perspektivet til eiere som står på utsiden av et firma, og som søker å hente rikdom fra det.» Med demokratisk eierskap, derimot, når eierne gjør sitt daglige arbeid i bedriften, da endres bedriftens natur: «Eierskap forvandles fra økonomisk utvinning til menneskelig tilhørighet

Lokalt forankret eierskap impliserer en (re-) lokalisering av økonomien, en utvikling bort fra kjedemakt og investor-sentrerte foretak. En del vil hevde at dette vil svekke økonomien til byer og lokalsamfunn. Ifølge Michael Schuman, forfatteren av boken The Local Economy Solution, viser derimot en mengde studier at for hver dollar som går fra en ikke-lokal til en lokal virksomhet genereres to til fire ganger inntektsøkningen, to til fire ganger jobbene og to til fire ganger de lokale skattene.

 

Community Wealth Building-modellen (CWB)

Ut fra dette kan vi se at lokalt forankret eierskap, (re-) lokalisering av økonomien og redusert ulikhet henger sammen. Det er operasjonalisert bl.a. gjennom CWB-modellen   (  2 min. video her ), en politisk og økonomisk strategi kjent fra (og prøvd ut i) USA og Storbritania det siste tiåret. Og som Tom Arthur fra det Skotske nasjonalistpartiet understreket sist mai, CWB er ikke bare for byer, det er en integrert tilnærming til lokal og regional utvikling.

CWBs forretningsmodell tar utgangspunkt i en kommunes/regions utgifter til anskaffelser, drift og vedlikehold. Spesiellt gjelder dette ‘ankerinstitusjoner’:

«Clevelands [i Ohio, USA]..prosjekt understreker rollen store institusjoner forankret i en kommune [/region] som sykehus, flyplasser, høyskoler [og universiteter], borettslag [på helt lokalt nivå] – og lokale myndigheter selv – kan spille som ‘ankre’. Rundt disse ankerene kan regionale økonomiske økosystemer stabiliseres og vokse. Ved å tildele mer av budsjettene til lokale leverandører og produsenter, rekruttere fra arbeids-styrken i institusjonens nærområde og inkubere lokale bedrifter og samfunns-organisasjoner, kan ankrene holde [pengestrømmen] flytende innenfor kommunale økonomier.»

Justin Reynolds (Aug. 2017): Could Preston provide a new economic model for Britain’s cities?

Både i USA og England har spesiellt lokale kooperativer blitt støttet for å bygge opp nevnte økosystem. Dette  er naturlig, gitt kooperativers (samvirkers) praksis med knoppskyting til andre lokalsamfunn og regioner. Italia’s lover og insentiver for kooperativer inspirerer også.

For England (før Brexit) var endringen i EUs anskaffelses-direktiv (i 2014) viktig ettersom det tillot anbudsprosesser med større vekt på sosiale og miljømessige kriterier. Faktisk jobbet den engelske byen Preston med EU sammen med ti andre byer i Europa for ‘best practises’ -anskaffelses-prosesser til beste for lokale innbyggere (Centre for Public Impact.org). Dette har gjort det lettere å bruke progressive anskaffelse og anbuds-prosesser, noe en annen by i England, Manchester, sier har gitt en innsparing på 85 millioner dollar over en tiårsperiode (Global network for public servants-Apolitical).

Men det er kanskje erfaringen med CWB-modellen i Preston som har gjort mest oppsikt:

«Preston, England, en gang beskrevet som ‘Englands selvmord-hovedstad’, var inspirert av Evergreen [USA], men bygde en mer langt-rekkende modell; i 2018 ble den, av Pricewater-house Coopers (PwC) og tenketanken Demos (London), gitt betegnelsen ‘den mest forbedrete byen i Storbritannia’. Det er ikke bare venstreradikale og ledere i det engelske arbeiderpartiet  som er interessert. Den konservative lederen i Rochdale vurderer hvordan han kan bygge ‘community wealth’ i sin by.»

Marjorie Kelly and Ted Howard (ibid.:12)

 

Plattform Kooperativer og Digitale Nettverks-Teknologier

Et verktøy godt egnet for CWB-modellen, er digitale nettverks-teknologier. Med Plattform Kooperativer kan vi f.eks. spørre ‘Hva om Uber var eid og styrt av sjåførene? Hva om Airbnb var eid og styrt av de som faktisk leier ut?’ Rasjonalet er godt illustrert i Janelle Orsi sin tegneserie-video the next sharing economy. Formelen er enkel: Kombiner effektiviteten og de reduserte transaksjons-kostnadene til digitale plattformer med det horisontale eierskapet og den demokratiske kontrollen som kjennetegner arbeider-eide kooperativer.

(En nyttig gjennomgang av norske kooperativer er Hilde Nagell’s 2019 rapport Samvirke i en ny tid, et samarbeid mellom Norsk Landbrukssamvirke og tenketanken Agenda. Nathan Schneider (2018) ser også på hvordan coops (samvirker) kan endre ‘hvordan vi gjør forretninger’ i boken Everything for Everyone. The Radical Transition that is Shaping the Next Economy).

Et amerikansk eksempel på et platform-kooperativ er rengjøringsbyrået Up & Go Co-op  fra New York: En egen app brukes for å tiltrekke og bestille kunder på klassisk gig-økonomi-vis. “Men mens andre bestillingstjenester kan få 20 til 50 cent på dollaren for å stille opp jobber, beholder Up & Go-rengjørere, som medeiere av co-opet, 95 cent på dollaren og betaler bare 5 cent for bestillings-tjenester.”  [David Bollier 2021]. For sykkelbud kan inspirasjonen være CoopCycle.

Et annet eksempel på hvordan effektiviteten til digitale nettverks-teknologier kan brukes lokalt/ regionalt og også fremme sirkulær-økonomien, er ‘the Three River Farmers Alliance [USA]. Gjennom en felles digital plattform har de bragt sammen ulike lokale produsenter for å få nok volum til egen distrubusjon, og til markedsføring- og dermed unngå avhengigheten til mektige mellommenn. [David Bollier 2018]. Et interessant norsk initiativ er ‘Rørosmat’.

 

Sirkulærøkonomi og Byers Ansvar for Egne Forsyningskjeder

(Re-) lokalisering av økonomien blir videre et argument for å minske avhengigheten av globale forsynings-kjeder. Den har gjort oss sårbare ved internasjonale kriser og redusert evnen til å styre egen økonomi, inkludert priser på basisvarer som strøm og mat. Med økonomen Kate Raworths argument om at byer må ta ansvar for egne forsyningskjeder, blir dette også et prinsipp for globalt ansvar for sosial og miljømessig bærekraft, – og en agenda for handling. Det vil kunne gi lettere aksept for redusert produksjon og forbruk, en forutsetning for en større grad av sirkulærøkonomi. Wijkman and Skanberg, 2017, Club of Rome har estimert at et nasjonalt skifte til sirkulær industri-økonomi ville redusere utslipp av drivhusgasser med 66 % og øke antall arbeidsplasser med mer enn 4 %.

Byer og lokalsamfunn kan gå foran. Progressive anskaffelses og anbuds-prosesser i regi av CWB vil muliggjøre bruk av verktøy og forretningsmodeller utviklet av nestorene i sirkulærøkonomi. Walter Stahel står for det sentrale ‘Performance Economy’-konseptet (hans siste bok fra 2019 er oversatt til norsk og publisert av Sintef under tittelen Sirkulærøkonomi – en håndbok). William McDonaugh & Michael Braungart er kjent for ‘vugge til vugge’-modellen (8,5 min. video). Hvordan ‘the Performance Economy’ komplementerer vugge til vugge-modellen er summert opp i denne vidoen; ‘spol frem’ til 7:16 min.

Til slutt må nevnes Thomas Rau og Oberhuber sin påbygning og tillegg til Stahels rammeverk beskrevet i boken ‘Material Matters. Developing for a Circular Economy’ (2023). De introduserer ideen om at varebeholdninger, infrastruktur og produkter skal designes og betraktes som ‘ressursbanker og at disse utstyres med et ‘material-pass’ for å sikre fortsatt bruk for fremtidige generasjoner. Med bygninger brukt som illustrasjon:

“bygninger skal ses på som materialbanker [/ressursbanker], som midlertidig lagrer materialer og bevarer deres verdi til de kan demonteres og gjenbrukes andre steder. Materialpass og register [for Norge, se nettstedet Materialbanken Madaster-Circular Norway] kan deretter brukes til å holde styr på deres identitet og plassering, slik at de til slutt kan gjenvinnes og fortsette å sirkulere i økonomien”

(ibid: xi-Forord av Dame Ellen MacArthur, tekst i klammer lagt til)

 

Hvorfor Lokalt Forankrede Kooperativer er egnet til å fremme Økonomisk Demokrati

Lokalt forankrede kooperativer er en forretningsform godt egnet til å fremme økonomisk demokrati og en parallell (re) lokalisering av økonomien (ikke med enkelte store norske sentraliserte kooperativer som Bjørgulv Braanen mener opptrer på samme måte som privateide aktører):

  • Kooperativer gjør det mulig å agere kollektivt for å kunne stå imot de sterke altoppslukende krefter som ikke ønsker endring. Dessuten vil kollektiv og egen-nytte kunne sammenfalle. Når mange slår seg sammen, reduseres individuell risiko, forhandlings-posisjonen styrkes, og -ikke minst- potensialet for reell endring øker. (merk at lokale kooperativer ofte samarbeider om felles innkjøpsordninger m.m.) Figuren nedenfor summerer dette opp:

 

Image credit: https://www.seedsforchange.org.uk/workersco-ops.pdf  “This work is anti-copyright. Feel free to copy, adapt,  and distribute it as long as the final work remains anti-copyright”.

 

  • Kooperativer er den viktigste form for selskaper hvor –tradisjonellt sett– det rent økonomiske er underordnet sosiale prinsipper og verdier, nettopp pga. forståelsen for at kollektiv- og egen nytte sammenfaller. Det igjen gjør det mulig for kooperativer å vedtektsfeste sosialt, økonomisk og miljømessig forvaltningsansvar.
  • Kooperativer har vært sentrale for politiske og økonomiske strategier i mange land, ikke bare for kommunale myndigheter i CWB-modellen.
  • I lokalt forankrete kooperativer kommer målsetningene om økonomisk demokrati, (re-) lokalisering av økonomien, redusert ulikhet og miljøansvar sammen (kooperativene må være lokalt forankret for at medlemmene skal kunne identifisere seg med og aktivt være med å styre virksomheten). Legg til prinsippet om samarbeid mellom kooperativer og at knopp-skyting til andre lokalsamfunn er viktigere enn stadig vekst i eget selskap, noe som også innebærer en annen måte å skalere på.

 

Fra Omfordeling Alene til bedre fordeling av selve Kildene til Verdiskapning

Med disse og andre verktøy integrert i CWB-modellen, går man fra en satsing kun på omfordeling, til også å sikre -innenfor en sosial og miljømessig verdibasert ramme-  en bedre fordeling av selve kildene til verdi-skapning, med andre ord, en mer demokratisk økonomi.

(Re-) lokalisering av økonomien er en naturlig følge:

 «[det endrer] posisjonen til individuelle borgere fra å være tilskuere, som bare kan se økonomiske krefter spille seg ut ..til aktive deltakere, som i fellesskap kan gi en form og retning til den økonomiske fremtiden til sitt lokalområde.

[Derfor] støttes demokratisk kollektivt eierskap til den lokale økonomien gjennom en rekke institusjoner og politiske tiltak [inkludert] arbeiderkooperativer,‘community land trusts’, lokale steds-baserte finansinstitusjoner for samfunnsutvikling, ankerinstitusjoner, anskaffelsesstrategier [anbudsprosesser], kommunale og lokale offentlige selskap og ‘public and community banking’.»

Joe Guinan and Martin O’Neill (2020:2, 47-48): The Case for Community Wealth Building


(Re-) lokalisering av økonomien må skje innenfor rammen av et sett av prinsipper.
Legger vi Kelly og Howards prinsipper for en demokratisk økonomi til grunn, inkluderer dette bl.a. fellesskapets beste som førsteprioritet, demokratisk eierskapsdesign, bygge og holde på lokal velstand gjennom lokalt forankret eierskap og etisk finans for sosial og økologisk nytte.


Konklusjon

  • Dette er ikke en vinn-vinn for alle, sterke krefter for status quo vil kjempe imot. For den overveldende majoritet i byer og lokalsamfunn vil det imidlertid være en kampsak verdt å kjempe for,- som integrerer lokal velstandsbygging, redusert ulikhet, miljø og reellt demokrati.
  • For kommunale myndigheter vil økonomisk demokrati og (re-) lokalisering av økonomien kunne representerer en ‘løsnings-multiplikator’- en agenda som henger sammen, som sparer kommunen penger samtidig som den styrker den lokale økonomien.

Rent konkret er utgangspunktet for Community Wealth Building-modellen at ressursene og verktøyene allerede finnes, du må bare vite hvor og hvordan du skal lete etter dem. Og gjennom oppbygning av lokalt forankrede og demokratiske eierskapsformer, endres ulikhets-fokuset fra omfordeling alene, til også å gjelde fordeling av selve kildene til verdiskapning. Sammen med et større ansvar for egne forsyningskjeder kan da lokal økonomisk politikk tjene som modell og et ‘frampek’ mot nasjonale storskala-alternativer.

  • Og, helt kort til slutt; digitaliseringen gir nye muligheter for ‘kollektiv tankegang’ også utenfor pengeøkonomien. Med inspirasjon fra ‘Time-Banking’ har undertegnede fått utviklet en app for elev-til-elev-mentoring, gratis tilgjenglig på Google Play og App Store. Appen er klar til bruk for skoler, hvor lokale entreprenører/ foreninger/ leksehjelpsordninger kan være fødselshjelpere. Se også https://mentor2mentor.top/