Styremedlemmers lojalitetsplikt ovenfor aksjonærer

“Selv om en aksjonær kan være deleier i et aksjeselskap, har han vanligvis ingen kontroll over den daglige ledelsen av selskapet. Styremedlemmene og ‘the officers’ har direkte kontroll over selskapet, og derfor har de lojalitetsplikt [’fiduciary duty’] ovenfor eierne, som er aksjonærene.”

                                                                                                                                                   [The Houston Chronicle]

 

Hvorfor er dette viktig? En indikasjon er gitt i sitatet nedenfor (relevant for store børs-noterte selskaper, selv om den første delen refererer til banker spesielt).

«  For 50 år siden, i USA og Europa, for folk som trengte finansiell rådgivning, vendte de seg instinktivt til banksjefen sin, som var et respektert medlem av samfunnet med god lokalkunnskap. Han – og det var alltid en han – ville styre en kunde bort fra ett produkt til et annet selv om det ville føre til en mindre fortjeneste for banken…den underliggende antakelsen var at det å selge et produkt som var riktig for kundens personlige forhold uavhengig av dets lønnsomhet for banken var i den langsiktige interessen til banken og dens aksjonærer..

Alt endret seg på 1980-tallet med aksjonærverdi-revolusjonen. Folk i børsnoterte selskaper fra administrerende direktør og nedover kom under mye større press for å øke inntjeningen på års-, halvårs- og kvartalsbasis. Resultatet var at bankfolks plikt til å ivareta kundens interesser kom i potensiell konflikt med aksjonærenes kortsiktige interesser...presset på administrerende direktører fra kapital-markedene økte eksponentielt. Fondsforvaltere, analytikere og media har blitt vokale i sine krav om verdi.

Kravet om kvartalsvis rapportering avlet en «hitting the numbers»-kultur. Administrerende direktører som ikke klarte å innfri markedets forventninger, kunne finne seg selv i utkastersetet når aksjekursen kollapset. I de engelsktalende landene kom administrerende direktørers gjennomsnittlige funksjonstid ned til så lite som tre eller fire år. »

John Plender and Avinash D. Persaud (2007: 53-54,8-9): All you need to know about Ethics and Finance-Finding a moral compass in business today. [egen oversettelse, uthevning lagt til]

Kelly og Howard (2019)  referer til lojalitetsplikten (‘fiduciary duty’) og dens følger:

I dag er 40 prosent av jobbene i USA usikre, deltids-, kontrakts-, gig-økonomi-type arbeid, og til og med disse jobbene forsvinner i møte med offshoring og automatisering. Vi får disse usikre jobbene på grunn av systemets naturlige funksjon. Realiteten er at jakten på profitt ofte betyr å holde lønn nede – og det er en funksjon, ikke en feil.

Vi har ikke fullt ut konfrontert det faktum at selskaper mener de har en plikt [‘fiduciary duty’] til systematisk å undertrykke arbeid- og arbeidsinntekt – og svekke miljøregulering – for å øke profitten for velstående aksjonærer.

I uttrekks-økonomien (‘the extractive economy’), må samtaler om bærekraft med selskaper og investorer [derfor] passe inn i rammen av profittmaksimering.

Når den første moralske plikten er å maksimere avkastningen på investeringer, blir det i realiteten den eneste plikten, noe som krever at alle andre bekymringer – miljøet, samfunnenes og ansattes velferd – rettferdiggjøres med tanke på dens påvirkning på kapital [dvs.profitten].

(Marjorie Kelly and Ted Howard (2019:6,24-25): The Making Of a Democratic Economy.   Building Prosperity for the Many, Not Just the Few, egen oversettelse, uthevning og tekst i klammer lagt til).

En Alternativ Lojalitetsplikt: Operasjonalisering av Ansvar overfor Fremtidige Generasjoner

Barnes (2015) argumenterer for at vårt ansvar (lojalitetsplikt / ‘fiduciary duty’) overfor fremtidige generasjoner kan operasjonaliseres gjennom såkalte «common wealth trusts», dvs. fond & stiftelser for våre allmeninger (for en introduksjon til almenningsbegrepet [‘the commons’], se https://coopreneur.top/the-commons-en-introduksjon/).

Barnes argumentasjon går som følger:

«Vi vet alle hva privat formue er: aksjer, obligasjoner, eiendom og så videre (..) Derimot legger vi knapt merke til vår felles formue, som er mye rikere. Det inkluderer naturens store gaver (..) sammen med sosialt skapte institusjoner som storskala-bedrifter ikke kunne blomstre uten.

Tenk på hva som for eksempel ville skje hvis Internett sluttet å fungere: alle virksomheter som er avhengige av det, ville plutselig ha liten verdi alene. Det samme gjelder våre energi-, transport- og finanssystemer. Det er felles rikdom som skaper mesteparten av verdien av privat rikdom.

Felles rikdom er en rettighet som tilhører alle likt. Imidlertid anerkjenner ikke markedene for tiden slik rikdom eller anerkjenner dens verdi, langt mindre dens felles eierskap. På grunn av denne enorme markedssvikten tar, bruker eller forurenser private virksomheter felles formue uten grenser, vanligvis uten å betale sine rettmessige eiere for privilegiet.

Ved å gjøre det fanger private virksomheter og deres liten gruppe av eiere opp mye av verdiskapningen av felles rikdom, noe som forverrer ulikheten. Hvis bedrifter måtte betale for bruken av felles formue, ville disse tingene ikke skje, eller i det minste skjedd mye mindre. Det som nå er uprisede eksternaliteter eller direkte tyverier, ville bli kostnader selskaper måtte betale og som kunne generere inntekter for alle.»

Peter Barnes (2015): «Common Wealth Trusts: Structures of Transition [egen oversettelse, utheving lagt til]

Barnes begrunner også hvorfor valgte regjeringer ikke sikrer ansvar for felles rikdom og fremtidige generasjoner og hva som kan gjøres for å rette opp denne mangelen:

«Vår nåværende form for folkevalgt regjering er rett og slett ikke laget for å balansere rettighetene til fremtidige generasjoner mot de nålevende. Siden fremtidige generasjoner ikke stemmer eller donerer til kandidater til offentlige verv, har de liten eller ingen innflytelse i vårt valgsystem. Historisk sett var ikke dette et problem fordi da mange av dagens demokratiske systemer ble etablert, var ikke naturen truet slik den er i dag. Nå er imidlertid faren stor og kan ikke ignoreres.

En måte å omgå denne demokrati-mangelen er å gi fremtidige generasjoner representasjon i vårt økonomiske system. Selv om det er vanskelig, er dette lettere å gjøre – og når det først er gjort, mer holdbart – enn å representere dem i vårt politiske system. Vi kan tildele eiendomsrettigheter i kritiske økosystemer til truster/stiftelser der aktiva/verdi-bevaring, i stedet for å vinne valg eller maksimere profitt, er det viktigste oppdraget. The National Trust in England, som eier mer enn 600 000 hektar med landskap, inkludert en femtedel av kystlinjen, viser hvordan slike institusjoner kan se ut. Såkalte ‘community land trusts’ gir et lignende eksempel, om enn i mindre skala. »

Barnes 2015 ibid. [egen oversettelse, utheving lagt til]

Se avsnittet ‘Property on the Outside, Commons on the inside’ (Eiendom på utsiden, allmenning på innsiden’) for en oversikt over hvordan de foreslåtte allmennings-samvelder/stiftelser (‘commonwealth’) bør organiseres. Her vil vi nevne at Barnes forslag er i tråd med vårt nettsted sin vekt på en reell sirkulær økonomi, inkludert fokuset på ulikhet:

«..organisering av felles rikdom (fellesskapets formue og verdier) kan, gjennom allmennings-samvelder

(1) bremse strømmen av energi og materialer gjennom økonomien og

(2) gi alle en kilde til ikke-arbeidsinntekt.

..Å sikre et anstendig levebrød for alle og redusere ulikhet vil kreve en eller annen form for ikke-arbeidsinntekt. Organisert felles rikdom kan komme til unnsetning også her.

I USA, for eksempel, kan organisert fellesformue over tid generere nok inntekt til å betale utbytte på opptil $5 000 per person per år. I utgangspunktet ville en betydelig del av midlene komme fra salg av et synkende antall tillatelser for å parkere karbondioksid i vår felles luft. Senere kan ytterligere utbytte genereres ved å belaste selskaper som bruker landets finansielle infrastruktur, patent- og opphavsretts-systemer og elektromagnetiske radiobølger.»

Barnes 2015 ibid. [egen oversettelse, utheving lagt til]