Begrepet bærekraft er ikke bærekraftig. På jakt etter ett som er.

«Hvis jeg spurte deg hvordan forholdet til kjæresten din er, ville du svare ‘bærekraftig‘?»

                                                                                               Michael Braungart, TEDx video (2016): How to Celebrate a Positive Footprint?

Fra Svakt til Sterkt Ambisjonsnivå

følge Goldberg bestreber ‘bærekraft’ seg generelt på å redusere innvirkningen på mennesker og planeten sammenlignet med status quo; ‘si en grunnlinje for tidligere operasjoner eller industri-standarden. I for mange tilfeller blir bærekraft fortsatt sett på som å gjøre det mindre dårlig’.

                                  Kori Goldberg  (February 10, 2023) Back to basics: A systems thinker’s view on circularity [egen oversettelse og utheving]

Ambisjonsnivå bør matche våre verdier, visjon og prinsipper, på dette nettstedet definert som:

En helsemessig sunn,* rettferdig, og miljøvennlig økonomi der byer og lokalsamfunn tar ansvar for egne forsyningskjeder, for redusert ulikhet og økonomisk demokrati.

* 98 % av europeerne puster inn svært skadelig forurenset luft knyttet til 400 000 dødsfall i året (Matthew Taylor and Pamela Duncan, The Guardian, 20 Sep 2023: Revealed: almost everyone in Europe is breathing toxic air)

 

McDonough og Braungart (2013) hever ambisjonsnivået fra å ‘gjøre det mindre dårlig’ til ‘å gjøre mer godt’ for å muliggjøre ‘overflod, uendelig gjenbruk og nytelse’:

«Mennesker har ikke et forurensningsproblem; de har et designproblem. Hvis mennesker skulle utvikle produkter, verktøy, møbler, hjem, fabrikker og byer mer intelligent fra starten av, ville de ikke engang trengt å tenke på avfall, forurensning eller knapphet. God design vil tillate overflod, uendelig gjenbruk og nytelse. (..) Vi liker måten forretningsfolk ser på kurver: En administrerende direktør foretrekker å se en oppadgående linje. Hun vil ha vekst …

 

 Mye av det velmente miljøarbeidet har så langt foretrukket en annen kurve, en som heller ned mot lavere CO₂-utslipp, avtagende befolkningsvekst, færre kubikktonn med forurensninger .. Hva om disse to kurvene, av forretningsmannen og miljøverner, kan kombineres? Ta en titt. Toppsiden av nullaksen er oppsyklusen – streber etter å være «mer god», ikke «mindre dårlig.»

William McDonough and Michael Braungart (2013: 7, 34-35): The Upcycle. Beyond Sustainability-Designing for Abundance [egen oversettelse og utheving] (se også 2 min. video). 

 

Også Cox med White (2023) synes å mene vi kan realisere potensialet som ligger i at vi egentlig lever ‘i en verden av overflod’. Dette er beskrevet i Paradigmeskifter sammen med begreper som regenerativ økonomisk vekst, sirkulærøkonomi og ‘upcycling’ (istedenfor ‘recycling’-som ofte er ‘downcycling’).

Ifølge Gjørvad og Rosenstock (2021) holder det ikke lenger å definere bærekraftig ‘som synonymt med nullutslipp (..) [vi må] i større grad skape innovative løsninger som klarer å bygge opp fremfor å bryte ned (..) det regenerative tankesettet’ (se Regenerativ). Når ‘vanlig’ ambisjonsnivå for ‘bærekraft’ er så lavt og så lite presist, da er det bedre å erstatte det.

 

Fra Marked (alene) til Målstyrt Forvaltning

Mye av problemene relaterer seg til ressursbruk, økonomi, verdisettelse og eiendom. Bollier (2014) illustrerer dette ved å sette ortodoks økonomisk teori og praksis opp mot ‘stewardship’:

«

Når en ressurs først er anerkjent som eiendom, åpner døren seg for markedet til å sette dens pris.

Dette er sett på som et stort fremskritt fordi markedet betrakter pris til å være den suverene indikator for verdi. Priser er dermed ansett som den mest rettferdige måten å identifisere en tings virkelige verdi. Folk blir sagt til å maksimere sin individuelle, rasjonelle selv-interesse gjennom prissystemet og markedet; det kollektive godet manifesterer seg naturlig gjennom ‘markedets usynlige hånd’. 

Markedet er antatt å være mer effektivt og rettferdig i fordelingen av velstand enn regjeringer-, så den beste strategien for å forvalte naturlige ressurser er, ifølge ortodoks økonomisk teori, å privatisere og markedsføre dem. 

Sannheten er at dette systemet for markedsbasert styring er en katastrofe i den reelle verden. Typisk vil prissystemet mislykkes i å ta hensyn til alle typer verdi som er eksterne i forhold til markedet. Priser kan for eksempel vanskelig representere de typer av verdi som er kvalitative, langsiktige og kompliserte, nettopp det som karakteriserer naturen. 

• Hva er markedsverdien til atmosfæren, eller til en ren elv?
• Av barn født uten fødselsdefekter forårsaket av forurensning? 

Markedet har vanskelig for å svare på slike spørsmål fordi det er ingen meningsfull markedspris for slike ting. Pris måler bare et bytte, -varer mot penger-, den måler ikke først og fremst bruker-verdi. 

Problemet med et pris-system knyttet til privat eiendom er at det genererer like så mye skade som velstand [og negative eksternaliteter blir ikke målt i regnskapet]. Kostnaden bæres av fellesskapet ettersom markedet tar hva de kan fra naturen, gratis, uten å anerkjenne dens verdi [for fellesskapet] (fordi naturen blir betraktet som ‘res nullius’) [dvs. med ressurser som først får verdi når de er definert som ‘varer’ som kan utnyttes gjennom markedet]. 

Dette er hva vi kan kalle ‘markedets tragedie’, de uregistrerte, gjemte subsidier og kostbare ‘eksternaliteter’ som markedet (..) pålegger fellesskapet. Dette skulle ikke være overraskende i et samfunn som ser til pris som det høyeste, mest pålitelige uttrykk for ‘verdi’. 

..Et system for ‘stewardship’, ikke eierskap, vil ha mer sannsynlighet for å kunne ta plikt-oppfyllende forholdsregler for å hindre negative effekter for natur og samfunn.                                                                                                                                                                                                                                                                                 »

                                             David Bollier (2014:107-110): Think Like A Commoner (egen tilrettelegging til norsk, utheving og tekst i klammer lagt til)]

 

‘Stewardship’ er nettopp hva vi trenger som begrep for å erstatte ‘bærekraft’. Her vil dette oversettes med ‘Målstyrt Forvaltning’. Dette skal vi komme tilbake til, men først legge til at Bollier også knytter an til vår diskusjon om overflod. Med referanse til Hoeschele og Verzola, viser Bollier til at virksomheter – for å maksimere fortjeneste og markedsandeler- bevisst skaper knapphet ved å finne nye måter å begrense forsyninger eller tilgang til ressurser på:

“

• Opphavsrett og patentlovgivning tar for eksempel ressurser som er billige og enkle å reprodusere – informasjon og kunnskap – og gir bevisst begrensede monopoler til forfattere og oppfinnere hvis kreativitet antas å være helt ny og original. 

• Ag-bioteknologiindustrien liker å lage sterile frø slik at bøndene må fortsette å kjøpe dem år etter år – og konverterer naturlig rikdom til kunstig knapphet. 

Derimot streber vanlige mennesker bevisst etter å konstruere et system med overflod. Med «overflod» mener Hoeschele og Verzola ikke ubegrensede forsyninger for ubegrenset menneskelig appetitt (..) men snarere rikelig med fornybare forsyninger for det vi virkelig trenger.                                                

                                                                                                                                                                                         “

                                            David Bollier (2014:107): Think Like A Commoner (egen tilrettelegging til norsk, utheving og tekst i klammer lagt til)]

 

Hele dette nettstedet kan ses på som en argumentasjon for målstyrt forvaltning. Kursopplegget for Kooperativt Sosialt Entreprenørskap går enda mer i dybden på enkelte områder, inkludert:

• ‘The commons as a social system for the long-term stewardship of resources’
• Mutualise for Stewardship’/‘A Pool & Steward economy’
• ‘Stewardship design through Legal Property Hacks’

Begrenser vi oss til dette nettstedet, gir nedenforstående interne lenker og referanser.

 

Motvirke Ansvarspulvisering

Rau og Oberhuber 2023 [R&O], referert på hjemmesiden, er blant de som sterkest fremhever problemet med ansvarspulvisering i sin kritikk av den lineære økonomien -og mangel på en reell sirkulærøkonomi:

«..separasjon av makt og ansvar er det grunnleggende problemet i vårt nåværende økonomiske system. Vår nåværende produksjonskjede er organisert slik at ingen virkelig trenger å ta ansvar for konsekvensene av sine handlinger…Makten til å påvirke produksjonsprosessen og ansvaret for konsekvensene er atskilt fra hverandre av avstanden til en hel produksjonskjede; Møt den lineære økonomien.”

                                                        (Rau og Oberhuber 2023:179, 40: Material Matters. Developing for a Circular Economy, egen oversettelse og utheving)

For å bøte på dette grunnleggende problemet, mener R&O at:

• De som bestemmer produksjonsprosesser må ha plikt til å håndtere sine langsiktige konsekvenser, og ikke kunne selge og videreselge sitt ansvar gjennom produksjonskjeden

• Produsenter må holde på produktene sine og selge dem som en tjeneste i stedet

• Også materialer (innsatsmaterialer og råvarer- helt ned til molekylnivå) må blir solgt som tjeneste

 

Evnen til å ta Ansvar er redusert gjennom Globaliseringen; Behovet for (Re-) Lokalisering av Økonomien

Med globaliseringen blir verdier trukket ut av lokalsamfunn som fratas kontroll over egen utvikling. Skal vi gjenvinne denne kontrollen, trenger vi en (Re-) Lokalisering av Økonomien, en agenda nært knyttet til prinsippene for en Demokratisk Økonomi.

 

Eierskapsdesign

(Re-) Lokalisering av Økonomien vil skape mer rom for ansvarliggjøring gjennom eierskapsdesign, selskaps-former for demokratisk eierskap hvor sosiale og miljømessige forvaltningsforpliktelser er bygd inn i selskapets konstitusjon. Etisk og demokratisk eierskapsdesign kan lette en målstyrte forvaltning.

Se også Prinsipper for en Demokratisk Økonomi, spesielt nr. 5 (Skape Eierskaps-design for en Ny Tid: Prinsippet om Demokratisert Eierskap) og nr. 6 (Beskyttelse av Økosystemet som Livets Fundament: Prinsippet om [Økologisk] Bærekraft).

Dette er viktig pga. det utbredte prinsippet (‘in the mainstream economy’) om styremedlemmers lojalitetsplikt ovenfor aksjonærer (‘fidicuary duty’). Ettersom utallige eksempler har vist at dette har gitt -og gir- sterkt negative sosiale, økonomiske og miljømessige konekvenser, har vi kalt denne plikten Elefanten i Rommet (Se Styremedlemmers plikt og Økonomisk demokrati).

 

Ulike former for Eierskapsdesign

 

• Kooperativer er kanskje mest kjent, selv om de 7 internasjonalt anerkjente prinsippene i mange tilfeller er blitt vannet ut (se også 4 min. video om Rochdale-pionerene på samme webside).

“Kooperativer er beskrevet som den eneste formen for selskap med en klar entreprenøriell komponent der underordningen av det økonomiske til det sosiale er iboende i organisasjonens logikk og vanligvis er lovbestemt.” 

[Tim Mazzarol, Sophie Reboud, Elena Mamouni Limnios, Delwyn Clark and Edward Elgar (ed.) (2014: 11): Research Handbook on Sustainable Co-operative Enterprise. Case Studies of Organisational Resilience in the Co-operative Business Model.

 

• I FairShares-modellen er delt eierskap og styring vedtektsfestet (= ‘flerstyrt selskap’). Eierskap utløser også sosiale og miljømessige forvaltningsforpliktelser (Financial, Social & Environmental Stewardship).

Aksjer tildeles ikke bare til sosiale investorer, men også til grunder(e), arbeidere og konsumenter for deres respektive entreprenør, arbeid og handels-bidrag. Dette svarer på Piketty sitt utsagn om at uikhet bare vil bli redusert hvis belønning for ikke-finansiell kapital overstiger utbytte fra kapital-investering. Og, som vi har erfart, klima- og miljøkampen er influert av graden av ulikhet.

 

• Plattform kooperativer er et system-endringsverktøy som muliggjør Re-lokalisering og Økonomisk demokrati/demokratisk eierskap (se mer under En System-tilnærming (Del II  ‘Om Re-lokalisering av Økonomien’):

Hva om Uber var eid og styrt av sjåførene? Hva om Airbnb var eid og styrt av de som faktisk leier ut? Si velkommen til Plattform-Kooperativene. Formelen er enkel: kombiner effektiviteten og de reduserte transaksjonskostnadene til digitale plattformer med det horisontale eierskapet og den demokratiske kontrollen som kjennetegner arbeider-eide kooperativer.

Eksempler inkluderer Rengjørings-plattformen Up & Go Co-op (New York) som:

“bruker egen app for å tiltrekke og bestille kunder på klassisk gig-økonomi-vis. Men mens andre bestillingstjenester kan få 20 til 50 cent på dollaren for å stille opp jobber, beholder Up & Go-rengjørere, som medeiere av co-opet, 95 cent på dollaren og betaler bare 5 cent for bestillingstjenester.”

David Bollier (2021): The Commoner’s Catalog for Changemaking , egen oversettelse, [se også https://wiki.p2pfoundation.net/Platform_Cooperatives]

 

• Lokalt forankret og Gruppe-basert Eierskap basert på ‘the Commons’. Ifølge Elinor Ostrom, er dette det eierskap som best samsvarer med sosial og miljømessig bærekraft. Ostrom mottok i 2009 den Svenske “Riksbanks pris i økonomisk vitenskap i Alfred Nobels minne”- populært kalt ‘Nobel-prisen i økonomi’ for hennes forskning på forvaltning av felles ressurser gjennom gruppe-medlemsskap (kollektivt/delt eierskap fremfor privat eierskap/ eiendomsrett).

Ostrom fant at bærekraft ble styrket i situasjoner med gruppe-baserte lokale bruksretts-systemer,- forutsatt klare regler for bruk og forvaltning. Dette kan overføres til kollektive produksjonsformer generelt så lenge de følger i Ostrom’s ånd mht. reglene for virksomheten. Det sosial-og miljømessige argumentet for lokale- og medlems-baserte foretaksmodeller kan dermed oppsummeres slik:

Når medlemmer har både rettigheter og plikter til å vedlikeholde felles ressurser vil de, istedenfor å føle seg fremmedgjort fra produksjonen de står for,‘gjenopprette forbindelsen’ til denne produksjonen. Det gir mer sannsynlighet for internalisering av sosiale rettigheter og beskyttelse av miljøet (ikke overlate ansvaret for manglende sosiale rettigheter og miljøødeleggelse til samfunnet).

Se mer under En System-tilnærming, seksjon D.2.

 

Ansvar knyttet til visse typer ‘fellesgoder’- uansett eierskap/eierskapsform 

 

Dette forslaget er summert opp av Broca 2016 som følger:

«

I Italia oppsto det en ny politisk interesse for fellesgoder etter at en kommisjon som Romano Prodis regjering hadde oppnevnt leverte sin rapport i 2008. Kommisjonen ble ledet av juristen Stefano Rodotà og foreslo å definere fellesgoder som  «det som er nødvendig for å utøve grunnleggende rettigheter og for fri personlig utvikling». 

Rapporten understreket at statusen til de som har rett på disse godene – om «eierne er offentlige eller private juridiske personer» – ikke har noe å si. Kommisjonen insisterer derimot på at ressursene må forvaltes med utgangspunkt i at de skal legge til rette for å utøve en rettighet. 

Å definere vann som et «fellesgode» betyr dermed at uansett hvem som organiserer vannforsyningen, må de sørge for at alle får adgang til rent drikkevann i tilstrekkelige mengder. 

I kjølvannet av Rodotà-kommisjonen har flere sosiale og politiske bevegelser i Italia brukt begrepet fellesgode for å kritisere en privat sektor og en nyliberal stat som ikke klarer å tilfredsstille grunnleggende kollektive behov. I en folkeavstemning i juni 2011 stemte 25 millioner italienere (95,3 prosent av stemmene) mot privatisering av lokal offentlig vannforsyning.

»

                      Sébastien Broca (Desember 2016): Hverken stat eller kapital. Le Monde Diplomatique, Norsk utgave, oversatt av redaksjonen (uthevning lagt til)

 

Målstyrt Forvaltning gjennom en Reell Sirkulærøkonomi

En målstyrt forvaltning må styre mot hva denne nettsiden beskriver som ‘en reell sirkulærøkonomi’. Som nærmere forklart under En annerledes tilnærming, er dette referert først gjennom Walter Stahel’s industrielle sirkulærøkonomi, deretter gjennom landbruk som den andre halvdelen av sirkulær-økonomien. Denne siste delen understreker spesielt potensialet til forbedrede landbruksmetoder for radikalt økt binding av karbon i jord. Det er utdypet i Mot en Reell Sirkulærøkonomi.

Overordnet gjelder Rau og Oberhuber 2023 sin påpekning av problemet med separasjon av makt og ansvar. Dette er nok inspirert av Stahel sin ‘Ytelsesøkonomi’ hvor aktørene beholder eierskapet og ansvaret-for varene OG de materialene som disse inneholder (se ytelsesøkonomien summert opp i 6 punkter på hjemmesiden (under overskriften Sirkulære Forretningsmodeller tilpasset en Reell Industriell Sirkulærøkonomi). Og ja, -sirkulærøkonomien vil bare bli en realitet hvis den inkorpereres i forretnings-modeller. Derfor er det i Mot en Reell Sirkulærøkonomi viet plass til Jonker og Fabers (2021) mal som legger opp til sirkulære, kollektive forretnings-modeller.

 

Å Operasjonalisere en Målstyrt Forvaltning: Kommunal Velstands-Bygging 

Kommunal Velstands-Bygging er et eksempel på operasjonalisering av Målstyrt Forvaltning. Hjemmesiden summerer opp modellen som følger:

Community Wealth-Building -modellen, testet ut i UK og USA (se 2 min. video), kan karakteriseres som en løsnings-multiplikator ettersom den muliggjør operasjonalisering av flere mål samtidig, inkludert (Re)- Lokalisering av Økonomien og Reell Sirkulær-økonomi. Dette er systemendring, med start på lokalt nivå. Stikkord er:

• økt skatteinngang
• lokalt eierskap
• konvensjonell omfordeling komplementert med omfordeling av selve kildene til verdiskapning

I sum: Bygge velstand som forblir lokal.

Modellen er videre summert under tema-sammendraget lenger ned på hjemmesiden. La oss i tillegg sakse fra websiden Kommunal Velstandsbygging:

(..) Med disse og andre verktøy integrert i CWB-modellen, går man fra en satsing kun på omfordeling, til også å sikre -innenfor en sosial og miljømessig verdibasert ramme-  en bedre fordeling av selve kildene til verdi-skapning..