Et system for forvaltning av felles ressurser; Introduksjon til ‘the Commons’

 

‘The Commons’ -Fellesskapets Allmenninger’, er, i videste forstand, et system for forvaltning av felles ressurser . En allmenning oppstår når en gruppe eller et lokalsamfunn bestemmer seg for å skape eller utvikle ressurser i felleskap.

David Bollier definerer ‘the Commons’ som: ‘Et sosialt system for langsiktig forvaltning (‘stewardship‘) av ressurser som sikrer felles verdier og identitet.’

Denne identiteten (‘community identity’) kan være basert på geografi, som i et lokal-samfunn/region, men også innebefatte interesse-fellesskap som kan være alt fra lokale til globale [sistnevnte oftest digitale] nettverk på ulike geografiske nivå). Punktene nedenfor summerer opp sentrale karakteristika.

1. ‘The Commons’ kan oversettes med «Fellesskapets’ Allmenninger»; luft, vann, land, kunnskaps-og digitale allmenninger, urbane og helse-allmenninger, osv.
2. Opprinnelig stammer ‘Commons’ -begrepet fra middelalderen: hvordan lokalsamfunn brukte og forvaltet land og ressurser som allmenninger,- for felles bruk og utnyttelse.
3. Allmenninger gir ikke mening om de står alene: ‘No Commons without Commoning’: Commoning’ betegner rett og slett bruk av allmenningen. Commons kan dermed beskrives som et ‘bruker-felleskap’ for fysiske og digitale allmenninger, med delte ressurser og egne regler/normer for bruk av allmenningen(e). Commons representerer synergien av ressurser, bruker-samfunn og regler for felles styring og forvalting av allmenningen(e).
4. Det er ingen faste regler for hva som kan være en allmenning: En allmenning oppstår når en gruppe eller et lokalsamfunn bestemmer seg for å skape eller utvikle ressurser i felleskap.
5. Likesom bønder er avhengige av vanning, og åkre, er digitale samfunn avhengige av nettverks-infrastruktur og digitale enheter for tilgang og samhandling. Pga. eierskap, kontroll og økonomi, er imidlertid mange utestengt fra denne samhandlingen.
6. Digitale allmenninger kjemper mot privatisering av informasjon og kunnskap. Co-operative former trengs for å komplementere proprietære plattformer som Facebook, Uber, Airbnb og Mechanical Turk. Disse såkalte ‘delings-økonomi’-selskapene privatiser og kommersialiserer fruktene av sosialt samarbeid.
7. Et hovedprinsipp for kunnskaps-allmenninger er oppgivelse av tradisjonell copyright; Eksempelvis kan en lisens bety at: Ingen tillatelse kreves. Videre: Ingen lisens trengs for å studere, bruke, endre og videreformidle et forbedret arbeid- med den eneste betingelsen at alt fremtidig arbeid som bygger på det opprinnelige, forblir i kunnskaps- allmenningen- tilgjengelig for alle.
8. Verktøy for digital design (computer-aided design tools-CAD) koder fysiske objekter som informasjon, noe som muliggjør at design og ‘produksjons-oppskrift’ fritt kan deles over nettet,-en praksis kalt ‘open source hardware’. Dette gir igjen mulighet for visjonen ‘Skap Globalt, Produser Lokalt’: Global design kan nå bli omformet til lokal produksjon i fjerne områder. Patent, frakt og energi-kostnader reduseres og bruk av nært tilgjengelige materialer styrker den lokale økonomien.

Begrepet har levd i skyggen på grunn av den konvensjonelle økonomiens begrensede antagelser, med fokus på individ fremfor det kollektive. Markedsperspektivet viser også liten interesse for ‘eksternaliteter’ (forurensing, sosiale forstyrrelser, kostnader båret av fremtidige generasjoner), og den ser bort fra ‘utenforliggende’ variabler som moral og sosiale normer.  

[David Bollier (2002): Reclaiming the Commons, egen oversettelse]

Bakgrunn;  Allmenningenes (‘the Commons’) tilbakekomst

« Fellesgoder og allmenninger er blitt populære begreper i Europa. Studier av felles forvaltning avkler myten om at privatiseringen gir mest effektiv bruk av ressurser. Samtidig sår begrepene også tvil om statens rolle, på godt og vondt.

EFFEKTIVE ALLMENNINGER

April 1985, Annapolis, USA. Akademikere fra hele verden er samlet på en konferanse… for å presentere sin forskning om the commons, allmenningene. Termen refererer på denne tiden som oftest bare til en gammel historie om hvordan beiteområder forvaltet i fellesskap ble forvandlet til inngjerdede privateiendommer ved inngangen til den industrielle æra.  [‘Den første Inngjerdingen’]

..Forskerne i Annapolis plukker opp tråden fra denne historien og viser at det fortsatt finnes steder i verden der land, fiske og skog blir forvaltet som allmenninger, det vil si felles ressurser som samfunnene forvalter i fellesskap.

..I 1990 sammenfattet økonomen Elinor Ostrom hovedfunnene i forskningen (..) Hun framhever spesielt de institusjonelle vilkårene som gjør det mulig å etablere varige allmennings-systemer. Hun viser at en allmenning ikke kan eksistere over tid uten regler for bruken, og understreker at disse reglene kan lages og håndheves av fellesskapene uten statlig makt (..) For dette arbeidet ble Ostrom i 2009 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap i Alfred Nobels minne («Nobelprisen i økonomi»).

DEN ANDRE INNGJERDINGEN

I Italia oppsto det en ny politisk interesse for fellesgoder etter at en kommisjon som Romano Prodis regjering hadde oppnevnt leverte sin rapport i 2008. Kommisjonen ble ledet av juristen Stefano Rodotà og foreslo å definere fellesgoder som «det som er nødvendig for å utøve grunnleggende rettigheter og for fri personlig utvikling».

Rapporten understreket at statusen til de som har rett på disse godene – om «eierne» er offentlige eller private juridiske personer – ikke har noe å si. Kommisjonen insisterer derimot på at ressursene må forvaltes med utgangspunkt i at de skal legge til rette for å utøve en rettighet.

Å definere vann som et «fellesgode» betyr dermed at uansett hvem som organiserer vann-forsyningen, må de sørge for at alle får adgang til rent drikkevann i tilstrekkelige mengder.

I kjølvannet av Rodotà-kommisjonen har flere sosiale og politiske bevegelser i Italia brukt begrepet fellesgode for å kritisere en privat sektor og en nyliberal stat som ikke klarer å tilfredsstille grunnleggende kollektive behov.

I en folkeavstemning i juni 2011 stemte 25 millioner italienere (95,3 prosent av stemmene) mot privatisering av lokal offentlig vannforsyning.

Gjenoppdagelsen av allmenningene begrenser seg ikke til naturressurser. 1983 la den unge informatikeren Richard Stallman ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) ut en oppfordring på en diskusjonsgruppe på Usenet hvor han foreslo å utvikle et operativsystem til fri bruk. Slik oppsto bevegelsen for fri programvare som en reaksjon mot en programvare-industri hvor dataprogrammer ble gjort til vanlige varer underlagt opphavsrett og restriktive bruksvilkår.

Bevegelsen vil ikke at datakode skal ses som en privat aktørs eksklusive eiendom, men snarere som en fritt tilgjengelig ressurs som alle kan bidra til å utvikle. Mange digitale allmenninger har plukket opp disse prinsippene om åpenhet og deling, og bruker dem til å lage leksikon (Wikipedia) og databaser (…) De ulike allmenningsforkjemperne retter alle samme kritikk mot eksklusiv privateiendom.

(..) Digitale allmenninger skal motvirke privatisering av informasjon og kunnskap, en privatisering som har blitt så omfattende at flere jurister snakker om en «andre inngjerding.»

 VERKEN OFFENTLIG ELLER PRIVAT

Almenningene er slik sett en spydspiss i hjertet av nyliberalismens sentrale institusjoner. De angriper troen på at mer privat eierskap vil gi større økonomisk effektivitet. Arbeidene til Ostrom har avkreftet denne hypotesen, samtidig som stadig flere felles forvaltede ressurser motsier den i praksis.

Når det dreier som om fysiske ressurser bygger allmenningene ofte på ulike typer kollektivt eierskap, for eksempel kooperativer. Digitale allmenninger er beskyttet av spesifikke lisenser som forhindrer de klassiske formene for opphavsrett og åpner for fri bruk av kollektive kreasjoner (..)

Almenningsforkjemperne utfordrer privat eierskap, men de kritiserer også statens salg av offentlig eiendom og liberaliseringer. Gir offentlig eierskap virkelig større garantier enn privat eierskap, når staten fritt kan selge unna ressurser for å få balanse i regnskapet? Er offentlig eierskap da ikke annet enn en overføring av privat eiendom til en aktør som ikke nødvendigvis handler i allmennhetens interesse?

(..) Allmenningene inviterer til å revurdere forbindelsen mellom markedssfæren, statens oppgaver og det som kan overlates til fellesskapets frie selvorganisering.»

 

‘The Commons’ som alternativ tolkningsramme

Ifølge Bollier og Helfrich 2019, vil en relasjonell forståelse av verden føre til nye måter å tenke verdi på [relasjonell = forhold til, lokalitet, forbindelse, (årsaks)sammenheng, samhørighet]:

“.. organisert fellesskap handler først og fremst om å skape og opprettholde relasjoner – mellom mennesker i små og store samfunn og nettverk, mellom mennesker og den ikke-menneskelige verden, og mellom oss og tidligere og fremtidige generasjoner. Denne relasjonelle forståelsen av verden (..) hjelper oss også å fri oss fra standard økonomiske og politiske rammer, og fra altfor økonomisk-og ressursbaserte forståelser som ikke klarer å uttrykke fellesskapets sosiale dynamikk.

Felles formål og verdier [er] livsnerven til ethvert fellesskap. Uten dem mister ‘Commons’ sin sammenheng og vitalitet. Men felles formål og verdier kan bare oppstå når mennesker bidrar fra sin egen lidenskap og engasjement, kobler til hverandre og deler visse erfaringer.

 …[Men] bare å erklære felles formål og verdier er som å plante et tre og ikke vanne det. Felles formål og verdier må dyrkes gjennom kollektiv refleksjon, tradisjoner, feiringer og deltakelse i alle typer aktiviteter. Alt dette kan bidra til å styrke gjensidige forpliktelser. (..) Det mest nyttige spørsmålet er ikke, hva trenger vi? Det er, hva har vi? Hva er mulig med det som er tilgjengelig her og nå?”

Bollier & Helfrich (2019:93, 103-104): Free Fair and Alive. The Insurgent Power of The Commons [egen oversettelse, utheving og tekst i klammer lagt til]

Thackara siterer Bollier: «Vi vet alle at ‘the commons’ handler om forvaltning av ressurser, (..) men det handler også om å være vertskap for mennesker. Ikke «administrere» dem eller «organisere» dem, men slippe løs deres evne til å selvorganisere seg på kreative, konstruktive, humane måter.»

                                                                      John Thackara (2015:149): How to Thrive in the Next economy.

Dette bringer opp spørsmålet om organisering og styring. For ‘the commons’ er dette nøkkel-begreper:

“Likemenn/kvinner (‘peers’) er mennesker som har lik sosial og politisk makt i forhold til andre medlemmer av en gruppe eller nettverk. De har ulike talenter og personligheter (..) [men med] samme rettigheter og evner til å bidra til et samarbeidsprosjekt og bestemme hvordan det skal gå videre.

Gjennom samstyring (’peer governance’) tar likemenn/kvinner beslutninger, setter grenser (..) og håndterer konflikter (..) [Det] er forskjellig fra å styre for folket og fra å styre med folket (deltakelse). Den styrer gjennom folket.”

Bollier & Helfrich (ibid:85) [egen oversettelse,, utheving og tekst i klammer lagt til]

Vi forfølger den alternative tolkningsrammen til kritisk å analysere tilsynelatende opplagte termer. Dette kan gi oss ‘et annet språk’ som kan favne nye paradigmer. Igjen illustrert av Bollier og Helfrich (2019) [B&H]:

“

• Knapphet, i sin populære forståelse, peker på mangel som kan løses av markedsøkonomien gjennom oppfinnelser, innovasjon og økonomisk vekst. «Knappheten» på olje, land og vann kan virke innlysende, men faktisk reflekterer ikke begrepet noen iboende egenskap til en ressurs. Olje, land eller vann er bare begrenset. Begrepet knapphet gjenspeiler verdensbildet til et sosialt system som bruker en ressurs.

Noen ting blir sett på som «knappe» hvis det ikke er nok tilbud til å møte faktisk eller potensiell etterspørsel. Innenfor en kapitalistisk kontekst skapes knapphet til og med når det er rikelig med tilbud, som i tilfellet med kunnskap, programvarekode og informasjon. Det er nettopp det som er formålet med opphavsrett og patentlovgivning – å forhindre at kunnskap og kreative verk blir delt. «Hvis vi opplever knapphet», skriver Alan Rosenblith, «er problemet systemene våre, ikke universet».

 

• Deltakelse. [Begrepet blir vanligvis fremstilt] (..) for å antyde at borgerdeltakelse (..) oppfyller demokratiske idealer og gir folkelig legitimitet til resultatene. Dette er imidlertid nettopp mangelen på begrepet «deltakelse»: det er ofte begrenset til et forhåndsbestemt sett ovenfra-og-ned med politiske alternativer og implementeringsstrategier.

 Offentligheten initierer og viser egentlig ikke suveren politisk handlefrihet i en mer fullstendig forstand. Den «deltar» bare i offentlige debatter og prosesser på vilkår som politikere, regulatorer og andre statlige tjenestemenn allerede har funnet akseptable, og gir de endelige avgjørelsene en finér av legitimitet.

 

• Skalering: Begrepet innebærer en slags vertikalitet (bottom-up, top-down), som om sentraliserte hierarkier var nødvendig for å utvide operasjonaliteten til en idé eller praksis.

Men (..) lokale prosjekter kan utvides gjennom frivillig deltakelse, likemannsorganisasjon (‘peer organisation’) og føderasjon, uten (..) sentraliserte kontrollsystemer. Å aktivere infrastruktur er ofte nyttig, men prosjekter som tas i stor skala genererer alltid nye komplikasjoner og faste utgifter samtidig som det reduserer muligheten for elegante løsninger, lokal fleksibilitet og menneskelig dømmekraft.

 

På et visst tidspunkt krever storskala systemer økende energiforsyning og arbeidsbelastning for å holde dem i gang … noe som kan suge vekk ressurser fra å kunne møte reelle behov. Storskala er grunnleggende makt-frarøvende (‘disempowering’): «Det er som en bølge: du kan ri på den, men ikke styre den..

                                                                                                                              ”

David Bollier & Silke Helfrich (2019:64-65): Free Fair and Alive. The Insurgent Power of The Commons [egen oversettelse, utheving og tekst i klammer lagt til]

 

B&H snakker også om ‘villedende motsetninger’ (såkalte binærer) som kollektiv/individuell, samarbeid/konkurranse og konsument/produsent. Tradisjonellt antyder dette motsetninger som i hovedsak er inkompatible, men ikke i ‘the world of commons’ ifølge B&H:

“

Kollektiv/Individuell. Dette binær-paret er ofte brukt for å antyde at interessen til et individ er posisjonert mot interessene til et kollektivt organ (..). Problemer oppstår (..) når ideen om «jeg» settes opp mot «vi» (..) Individet anses som helt atskilt og forskjellig fra andre – for eksempel “the selfmade man” [en som ved egen innsats har arbeidet seg opp til velstand og sosial posisjon].

Dette er en illusjon fordi et individ kan utvikle talenter og identitet kun gjennom hans/hennes deltakelse i et større kollektiv. Og omvendt: kollektivet kan bare bli til gjennom individer. Med andre ord er de to sammenkoblede og gjensidig avhengige, ikke polare motsetninger og atskilt.

 

Samarbeid/Konkurranse. Disse to begrepene blir ofte fremstilt som motsetninger. Men evolusjons-forskere og antropologer bemerker at de ofte er ganske beslektet: arter har en tendens til å ha symbiotiske forhold som innebærer både konkurranse og samarbeid, avhengig av omstendighetene. Selv økonomer har lagt merke til en slik dynamikk i ulike markedssettinger, ettersom mennesker og bedrifter samtidig konkurrerer og samarbeider.

På samlebånd deler arbeidere rutinemessig verktøyene sine og hjelper hverandre. Det er derfor misvisende å si eller antyde at «konkurranse er dårlig, og samarbeid er bra». Begge skjer overalt, hele tiden. Det virkelige spørsmålet er om fruktene av samarbeid kan tilfalle samarbeidspartnerne, eller om de først og fremst vil bli fanget opp av investorer og selskaper, som i den såkalte delingsøkonomien.

 

Forbruker/produsent. Standard økonomi ser generelt på forbrukere og produsenter som et forhold med to deler; en bedrift produserer, en person forbruker. Men ettersom fellesskap og åpne nettverk gir folk mulighet til selv-anskaffelse/produksjon (individuelt og kollektivt [’peer production’]), blir dualiteten til disse to funksjonene mindre synlig. [Samstyring muliggjør samproduksjon/peer production]

Noen observatører har forsøkt å erkjenne dette faktum ved å snakke om «prosumers» som blander produksjon og forbruk i én prosess. Denne uttrykksmåten har sin verdi, men den plasserer fortsatt diskusjonen på et økonomisk, materialistisk plan – produksjon og forbruk av varer gjennom ressursutvinning, modifikasjon og distribusjon.

                                                                                                                                                          ”

                                                                     Bollier & Helfrich (ibid:66-67)  [egen oversettelse, utheving og tekst i klammer lagt til]

 

Endelig komplementerer B&H den alternative tolkningsrammen med sin ordliste med ‘Commons-friendly terms’.  Her skal vi begrense oss til ett av dem:

“Kolloborativ Finans. Beskriver måter å finansiere ‘commons’ på og gi strukturell støtte til fellesskap, samtidig som de skjermer disse aktivitetene fra den skadelige påvirkningen av penger og gjeld. Et primært mål er å dematrialisere relasjoner mellom mennesker og med den ikke-menneskelige verden. Kollaborativ finans bruker penger og kreditt på en slik måte at fellesinstitusjoner styrkes og folk føler seg trygge og frie ettersom de blir mindre avhengige av markeder.”

Bollier & Helfrich (ibid:74)

Om vi ikke kan melde oss ut av pengeøkonomien, kan vi jobbe for og med relasjoner hvor avhengigheten blir redusert. Ett av Ostroms design-prinsipper sier at bruks-verdi trumfer penge-verdi (‘transaction value); ‘commons’ som er til nytte i vårt daglige liv skal ikke bli omgjort til varer og solgt for penger.’ John Thackara (2015:147): How to Thrive in the Next economy.